søndag 28. august 2011

amen

Først, tusen hjertelig takk for så mye støtte og synspunkt og meninger. Dere hjelper meg på rette tanker.

Jeg vil starte med å si at min mor, som har bestemt seg for at jeg skal bli frisk og som nå er knall hard og pusher meg i riktige retninger, både gjennom krangel, gråt og trøsting, samtaler osv. Hun er direkte og ærlig, spør meg om spørsmål som får meg til å tenke.

"Sykdommen drepte deg nesten, og den har herjet i deg i 7 år, skal  ALT VÆRE FORGJEVES?"
"Tror DU virkelig at du kan klare å kjempe mot det monsteret helt alene?"
"Hva med alle oss rundt deg, hvor lenge tror du at vi klarer dette lenger?"
"Hvor lenge tror du at du vil bruke mer av livet ditt på dette? "

Så kommer dette:

" du har så mye kvaliteter, ressurser og egenskaper, og alt du trenger for å få et godt liv, som du fortjener. Det er gevinsten. Nå har du et helt behandlingsapparat som venter på deg og er klar for å hjelpe deg. Det er nå du har din sjanse til å bli frisk. Det er nå du må brette opp armene dine å kjempe, Frida. For hvis du ikke tar sjansen du har fått på Levanger, kommer du til å fortsette å leve i mørket."

Det får meg til å tenke på drømmene mine. Alt jeg virkelig vil her i livet. Alt jeg skal oppnå. Alt jeg skal gjøre sammen med Lars. Alt vi skal gjøre ut av et liv sammen.

Jeg gråter, fordi jeg nå har innsett at jeg må gjennom et helvete for å komme dit. Jeg ønsker ikke å leve i mørket. Jeg gjør ikke det. Men jeg må ærlig innrømme at sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg at det mørket som " de friske" snakker om er bedre enn å dra til Levanger. Drar jeg til Levanger finner jeg lyset, livet, Frida... Jeg finner meg selv, og der har de de verktøyene jeg trenger for å nettopp bli frisk. Jeg prøver å si det til meg selv. DET GÅR ANN Å BLI FRISK! Jeg har begynt å tro på det litt. Men jeg merket at når jeg var på møtet på levanger i forrige uke, økte motivasjonen min betraktelig.
Kanskje vil det skje når jeg kommer dit igjen. Jeg er usikker.
 MEN, alikevel kjære venner, krigere, medmennesker, familie.
JEG DRAR TIL LEVANGER!

Amen

ps: Jeg hadde blitt evig takknemlig for tilbakemeldinger og støtte fra dere på dette innlegget.
~Frida~

12 kommentarer:

  1. Du har et nettverk rundt deg som vil være der for deg hele veien. Levanger et bra steg videre i riktig rettning, jeg har tro på deg. Du er sterk Frida, du er en kriger og du skal seire.
    Stå på kjære Frida, Du vil klare det :o)
    klem Cath

    SvarSlett
  2. Drar du, så dra for din del. Nå kommer du til å måtte gi alt. Alt. Kom igjen. Ta det som en kvinne.

    SvarSlett
  3. Herlig snuppa! Tross, krig, og STÅ PÅ! Sjå fremover! Vi vente på dæ heim her!
    Love you <3

    SvarSlett
  4. Ååh, nå smiler jeg. Stå på Frida, du er sterkere enn sterkest, og du kommer ikke til å angre. Jeg føler jeg har utsatt det hele alt for lenge, men det ser man ikke før i etterkant, og det går i ulike "tempo" for alle, men virkelig - lyset venter på deg, og du VIL leve der. Stor klem!<3

    SvarSlett
  5. Fornuften seirer og du har ufattelig god støtte i din mor.

    Herlig lesing dette her. Syns sykdommen var litt tøysete når det ble snakk om å ikke dra på levanger i det hele tatt. Du vet hva som må til, og du vet hvor du finner verktøyene.

    Hvis du blar tilbake i din egen blogg, kan du jo lese litt om hvordan du selv skrev om Levanger og hvor mye du så frem til å være der, der hvor de virkelig kan sf. Der hvor de har et helhetlig opplegg tilpasset deg.

    Flinke Frida :)

    SvarSlett
  6. kjæmpe bra frida! stå på herre klare du:)

    SvarSlett
  7. Må si jeg er imponert over moren din, klokskapen hennes. Du er heldig som har et menneske som henne i livet ditt. Jeg tror du fokuserer unødvendig på at det liksom blir så vanskelig fremover. Da skaper du forestillinger om ting du faktisk ikke vet noe om i dag. Ikke lag deg slike foretillinger om disse tingene, at det er så vanskelig, at det er så mektig liksom. Du er sterk nok til å forstå hva som er forvridde og skadelige tanker for deg. Kort sagt: Hvis du får panikk og føler du må slutte å spise, så er det det et vrengebilde som lurer deg. Det fins ikke andre svar på akkurat det. SELVFØLGELIG er mulig for deg å vinne over dette! ...Når alle andre har sånn tro på deg, hvorfor har du ikke tro på deg selv???

    SvarSlett
  8. mora di er et klokt menneske...hør på henne du.
    Husk at du har hele livet foran deg og du vil vel ikke ha det som nå? Bruk det hjelpeapparatet som finnes og husk alt det gode du har i vente:-)
    Griper du ikke sjansen, vet du at det kan få fattale konsekvenser.

    klem og lykke til:-))

    SvarSlett
  9. Yay :D Godt å lese Frida :)

    masse klemmer

    SvarSlett
  10. Jeg er hundre prosent sikker på at du har tatt det rette valget, Frida. For alle sammen rundt deg, men aller mest; for DEG. Du fortjener å seire. Du fortjener livet utenom sykdommen. Du fortjener å LEVE, og å være fri!

    Jeg kommer til å fortsette å heie på deg, og jeg er sikker på at du vil være den som vinner til slutt! :-)
    MASSE lykke til fra meg :)

    SvarSlett
  11. Du har gjort det riktige valget, Frida :) Friheten er verdt å kjempe for. Du er ei sterk og fin jente, og vil klare dette. Alle heier på deg <3

    SvarSlett
  12. Kjære Frida, jeg får lyst til å kjøre dit du er...ta deg i armene mine å overføre all min styre og kjærlighet til deg. Livet venter på deg...lights will guide you home <3

    SvarSlett

gode ord dør sist