lørdag 7. april 2012

gi meg litt lys

jeg prøver å være sterk. Jeg prøver å skyve alle anoreksitanker unna, for å stole på personalet. Jeg rives i stykker inni meg av angst. Alt gjør så vondt. Veien ligger foran meg, men det føles som om jeg går i blinde. jeg tørr ikke å se. jeg bare stoler på de rundt meg og at de leder meg på riktig vei. noe jeg vet de gjør. Men det gjør så vondt. Angsten og behovet for kontroll herjer.

Jeg har så lyst å flykte. vanligvis ville jeg flyktet nå. Jeg ville nok ligget på sykehuset pga selvskading, intox eller vært ute i den kalde snøen på rømmen. Jeg ville vanligvis ha rømt fra følelsene.
Men jeg gjør ikke det.

Vet dere hva jeg gjør?

Jeg gråter, mer enn  noensinne.
Jeg følger veien, selv om smerten er enormt stor
jeg møter angsten, selv om jeg forsvinner i psykogene anfall og angstanfall.
Jeg fortsetter å gå, selv om kroppen verker av bivirkninger av anfall, uansett hvor sliten og fjern jeg er, uansett hvor mye det stritter imot. Jeg går.
anoreksien brøler, men jeg brøler tilbake og gråter.
Jeg forteller om alle tankene mine til personalet.
De forteller meg at jeg må stole på dem, de vil hjelpe meg.
anoreksien vil ha meg død. Den vil vinne, og nå gjør den alt for å vinne.
Men det gjør jeg også.
Jeg har aldri hatt det så vondt i hele mitt liv. Jeg møter angst og følelser som jeg har ungått siden jeg var lita jente. Som jeg ikke vet hvordan skal takles.

Jeg gjør veldig mye dumt også. I går ramlet jeg ned murtrappen, fordi jeg hadde så vondt på innsiden, så fortalte jeg om det etterpå. Jeg vet det høres sykt ut, men jeg blir bedre. Jeg følger planen, jeg ber om hjelp og jeg er helt ærlig om alt. Jeg flykter ikke. For første gang, flykter jeg ikke.

I kveld har det vært en forferdelig tøff kveld. Angsten river i meg, anoreksien brøler, likevel må jeg gjennomføre det å tilføre kroppen næring. enda mer angst. I dag rant begeret over for meg. Jeg løp ned på aktivitetsrommet og sparket i baller, kastet baller i veggen i sinne, kastet putene i veggen, brølte og gråt. helt til jeg ble så sliten og utmattet at jeg bare lå på gulvet å gråt, gjennombløt av svette, tom av følelser, en utslitt kropp, jeg lå på gulvet og ristet og gråt. jeg måtte ut. jeg sjanglet meg bortover gangen  i håp om å komme meg ut i frisk luft, men ble stoppet og kollapset i et kraftig anfall. anfallet varte helt til kveldsmaten. svimmel, utkjørt, sjelven og utmattet spiste jeg mine siste knekkebrød for dagen.

siden jeg gjør så mye rart for å takle følelsene mine, gjør jeg avtaler meg personalet hele tiden om hva jeg skal gjøre hvis ting oppstår. Blir det for mye tull, er det ikke trygt for meg å være her.
Jeg vil være her. Jeg er på riktig sted. De kan hjelpe meg her. Jeg må bare kjempe og holde fast i FRIDA. Jeg må fortsette å kjempe for livet mitt.

Depresjonen mørkner alt. gi meg litt lys. Jeg gjør så godt jeg kan.
~Frida~

16 kommentarer:

  1. Du klarer dette Frida, du er sterk og du kommer til å vinne :)

    SvarSlett
  2. Etter hvert som tiden går,vil du komme ut i lyset,angsten vil bli mindre og du vil kunne få til å kjenne på ekte glede igjen.Det er absolutt verd å gå igjennom et helvete for å komme ut på den riktige siden,selv om det kanskje ikke føles sånn nå."Hva har jeg gjort for å fortjene dette helvete"spurte jeg meg selv mange ganger,og hver gang ble svaret:at jeg var den jeg var og at jeg var totalt mislykket.Slik er det ikke lengre.Jeg vet at jeg er verdifull og at andre setter pris på meg.Og jobben min som sykepleier gir meg hele tiden bevis på at jeg er dyktig,til hjelp,at jeg vil hjelpe andre til å få det bedre,ser de menneskene for hvem de er(ikke kun diagnosen)og at andre setter pris på meg uten å forvente å få noe tilbake.Et smil er nok.
    Om ikke mange år kommer du også til å springe fram og tilbake i hvit uniform,i sykehusets korridorer.Med de erfaringene vi har gjør det oss til dyktigere sykepleiere enn noen andre.Vi må ta i bruk våre erfaringer til noe positivt.
    Om du kanskje ikke har troen på deg,så har jeg det,og mange andre.Etter hvert vil du selv også få det.
    Du er verdifull Frida,for du er du,og det finnes bare en Frida.Du er vakker fra innerst til ytterst,og du er et unikt og godt menneske:)

    LOL<3

    SvarSlett
    Svar
    1. Hello! Well done on recovery so far! Why does your hospital let you keep paracetamol that you overdose from? Why did they let you back? I'm praying for you!

      Slett
  3. Kjemp! Du skal være stolt av deg selv nå, Frida!

    SvarSlett
  4. Skjønne du har det utrolig tøft no, det e uvirkelig for alle andre enn dæ sjøl, men alle ser at du e utrolig sterk. No e du kanskje sterkar enn du nånn gang har vært, for du trosse alt og bare kjøre dæ sjøl gjennom et smertehelvete som du før eller siden må igjennom uansett! Det høres ut som du e på god vei te å bryt dæ gjennom den tjukkast isen, husk at det e lag på lag med is, men jo fler du kjæm dæ gjennom, jo mer krefter får du te å bryt dæ gjennom den neste! Tenke masse på dæ, du må "bare" fortsett å kjemp, du har ingenting å tap og du har ALT å vinn på det :)

    Hilsen hu som reiv istykker hæklinga di å hadd en storkrangel med dæ 1. April for 5(?) år siden, å lurt all personalet på Lian trill rundt. Hehe ;) miss u

    SvarSlett
  5. Sannheten er at DU er sterkere nå enn du noensinne har vært! Å kjenne på alle følelsene, mangfoldet i dem, nyansene, mørket i dem vil sette deg fri. Jeg vet det er slik. Jeg hjelper deg. Selv om du ikke kan se meg stå foran deg. Jeg sender deg lys. Kjenn på det. Trust me.
    Nahema

    SvarSlett
  6. Du er så sykt sterk Frida, dette klarer du! Jeg har troen på deg <3

    SvarSlett
  7. <3<3<3
    Har ikke ord..du kjemper ögon du kommer til å vinne <3<3
    Finns om du vill...<3
    Love,Ann Iren

    SvarSlett
    Svar
    1. det skulle stå og,ikke ögon;-)
      telefonen som forandrer ord den ikke kjenner igen og ibland glömmer jeg å forandre ordet;-)

      Slett
  8. you are so strong. don't give up! <3

    SvarSlett
  9. Du er så utrolig Frida, tross alt kjemper du deg gjennom dette, og jeg håper så inderlig at du får igjen for innsatsen snart, og at du ser at det faktisk er verdt alt. Stor klem <3

    IKKE GI DEG! Hilsen Marie

    SvarSlett
  10. Det vil som alle andre over sier bli værd det :) For hver dag som går, blir du sterkere, du får nye verktøy og til slutt har du vunnet, vunnet en kamp så hard, og da kjære Frida, kan du begynne å leve for fult, du kan begynne å oppnå alle drømmene dine. Ta en dag av gangen, og tenk på framtiden <3

    Klem<3

    SvarSlett
  11. Kjære nydelige Frida.

    FORTSETT,KJEMP videre!
    Det du gjør nå er det du må fortsette å gjøre!
    Stå i det det. Husk ,fplk har gjort dt og overlevd dette før deg og fått ET BEDRE LIV!!!
    FORTSETT å møte angsten. DEt man frykter er det man skla møte og utfordre. Angsteksponering. Tilslutt er ikke det du frykter lenger så farlig. Fortsett fremover Frida. Fortsett å stole på de du har rundt deg. De har hjulpet så mange mennesker som har hatt det slik som deg, De vet hva de gjør!
    DU ER FLINK FRIDA.
    Det er nå det gjelder.
    Kanskje får du ikke flere sjangser.
    Du må bare fortsette, kroppen er ikke noe leketøy. Du må hjelpe deg selv å berge livet.
    Du gjør det riktige når du velger å kjempe for friskheten søte Frida.
    Hang in there!
    Stor klem og friske styrketanker til deg.

    SvarSlett
  12. Hold ut og la dem ta vare på deg i denne tiden! Det er verdt det, til slutt! <3

    SvarSlett
  13. Høres ut som du virkelig har tatt opp kampen nå. Masse følelser; frustrasjon, sinne, sorg, angst, smerte, alt må ut. Og det er vel gjerne gjennom tårene dine de kommer ut. Fortsett sånn! Så skal du se at de blir byttet ut etter hvert. For hver tåre du feller, blir du kvitt en liten bit av alt det vonde. Du har opplevd mye og hatt mye vondt, så det kommer vel til å ta tid. Men prøv å tenk det, at for hver gang du åpner opp og prater om det, for hver gang du tar mot til deg og trosser, for hver gang du søker hjelp og trøst, og for hver en tåre du feller, så er det en kamp mindre og ta. For hver gang er det en gang mindre igjen til målet. Så når du får ryddet ut nok til at det begynner å bli plass til påfyll av noe nytt, kan du, den friske Frida, fylle opp med det du liker. Sang, musikk, familie, kjæresten, farger, livet, glede, moro, lek. For hver gang du trosser, er du en liten kamp nærmere målet ditt.

    Jeg titter innom av og til for å følge med deg. Sender masse varme, tanker og styrke. Lykke til videre :)
    Klem Annette L

    SvarSlett

gode ord dør sist