mandag 21. februar 2011

Tanker om tanker om tanker om alt...

Jeg har brukt 10 minutter nå, på å prøve å få til en setning. Jeg prøver å skrive, så blir det feil, og jeg visker ut. jeg prøver på nytt og nytt. MEN HEJ, dette er jo setninger. Men det er ikke ord og tanker og følelser. 
WE<3IT
Jeg vet ikke hva jeg føler. 


Men jeg skal prøve å finne ut av det gjennom dette innlegget. 
Det hjelper å skrive. 
greit, Jeg føler mange ting. 

  • Jeg føler meg helt utmattet av kvalme, feber, hodepine, magesmerter, kulde og varme-tokter... Det igjen resulterer i at jeg ikke klarer å spise noe som helst, fordi da vrenger magen seg med en gang. Men likevel måtte jeg jo følge "tvangsrutine-bulimisk-spise-tingen", og i tillegg ville pappa at jeg skulle prøve å spise litt. Jeg spiste, presset i meg alt, og litt mer, løp opp på rommet mitt, mens jeg holdte for munnen min, pustet, trøkket ned en halv sjokolade, og det var dråpen. magen begynte å vrenge seg, løp ned på badet. dere skjønner resten. Gjennomført. selv om jeg nå ligger her utmattet. Magen min vil ikke ta til seg noe mat. Anoreksien jubler, men jeg er redd. Hva er dette? Jeg håper det er bare noe omgangsyke eller noe sånt. Men det kan jo være et nytt tegn på at kroppen begynner å svikte. Har det virkelig gått så langt nå? Vel, det finner jeg ut av i morgen, hvis formen er bedre. 
  • Jeg føler meg oppgitt med tanke på at jeg nettopp har innsett at jeg aldri før har vært så fastlåst og styrt av spiseforstyrrelsen. Den er vanvittig sterk og styrer alle handlingene mine. MEN det som er så rart, er at jeg fortsatt er Frida. Jeg er svak, men jeg klarer å gråte over hvor redd jeg er til kjæresten min, jeg klarer å fortelle pappa om den forferdelige angsten jeg går med konstant og gråte over at jeg er redd. Jeg klarer til å med å la pappa holde rundt meg, og passe på meg. Jeg er forferdelig redd. Jeg er redd fordi når jeg ser speilbildet mitt i speilet ser jeg hvor tynn jeg er, og jeg gråter over synet, fordi spiseforstyrrelsen har gjort dette mot meg. Jeg gråter over synet fordi jeg så inderlig vil bli frisk. Men har ikke peiling på hvordan jeg skal komme meg gjennom den behandlingen jeg snart skal gjennom. Jeg skal innlegges på akkuttposten om en uke. Jeg er redd at en uke er nok til å la spiseforstyrrelsen bli enda sterkere, og det ender med at jeg ikke vil innlegges. At jeg er bare anoreksi og nekter. Hvis det ender slik, vet jeg hva anoreksien kan få meg til å gjøre. Den vil gjøre alt for å hindre at jeg blir innlagt. Og da er jeg inne i en ny runddans med tvangsinnleggelse, tvangsforing etc. Jeg gråter nå, for det dukker opp traumatiske opplevelser fra sist jeg var innlagt der. Hvor fælt det var å bli holdt fast og tvangsforet med sonde gang på gang. Det var helt forferdelig. Derfor har jeg tenkt å bruke vinterferien på å la mine kjære passe på meg. Jeg og pappa skal kjøre oss en tur til feriestedet Oppdal. Oppdal har vært mitt fristed siden jeg var liten. Og det er det fortsatt. Jeg skal være sammen med kjæresten min og la han passe på meg. vi skal på kino en kveld. Og prøve å finne på koslige ting som holder Frida fremme. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke miste meg selv denne uka, og hente motivasjon fram til innleggelsen. 
  • I tillegg tenker jeg på alle disse årene jeg har vært syk. Hva det har gjort med familien min og de jeg er glad i. De har vært sterke, og holdt ut det meste. De har sett jenta si forsvinne mange ganger, de har sett  jenta si vært døden nær utallige ganger, De har sett en spiseforstyrrelse herje i jenta si i snart seks år. Jeg tenker bare på hva alt jeg kunne gjort annerledes. Jeg tenker på hvem jeg ville vært hvis spiseforstyrrelsen aldri snek seg til meg som 11 åring. Jeg tenker på hvor mye annerledes ting hadde vært da. Hvem hadde jeg vært? ville mitt dårlige selvbilde kommet til uttrykk i en annen form? Poenget mitt er at det er smertelig vondt å tenke på all smerten spiseforstyrrelsen har gjort med min familie og mine kjære.
Det er mange tanker, og det ble visst en del setninger i dette innlegget likevel. 
Jeg bare føler meg så tom, elendig form, fanget, redd, og angstfull. 
Så jeg håper så inderlig at morgendagen blir bedre. At kvalmen går over, slik at jeg klarer å spise litt igjen. 
Komme meg litt ut, og dra til kjæresten min på kvelden og få en fin kveld sammen med han. 
Jeg håper... 
GOD NATT

~Frida~

8 kommentarer:

  1. Æ syns det e bra at du klare å vær svak iblant <3 Det i sæ sjøl e et lite friskhets-tegn i alt det syke

    SvarSlett
  2. Jeg ser en jente som er fryktelig sliten av å være spiseforstyrret. Det er vondt å lese hvor hardt du har det akkurat nå. Hvor fanget og hvor sterk monstrene er. Men snart får du hjelp, og samme hvor motstrebende følelser du måtte ha, så trenger du den hjelpen. Du trenger den hjelpen for å komme deg ut av dette helvetet.

    Du har mistet utrolig mange år av livet ditt til spiseforstyrrelse. Du kan ikke få dem tilbake, men det er likevel ikke for sent å få livet ditt tilbake. Men akkurat nå trenger fornuft og friske-Frida litt hjelp til å kjempe imot. Lykke til de neste dagene, hold ut fram til innleggelsen, også begynner kampen mot all vondskapen. Det kommer til å bli utrolig tøft, men husk at du vil gå sterkere ut etter all kaoset og angsten. Du lever ikke et liv nå. Du holder ut, prøver å få dagene rundt. Det er ikke et liv. Masse lykke til med vinterferien, jeg håper du får noen ok/bra dager uten alt for mye sykdom <3

    SvarSlett
  3. Jeg ber for deg, tror på deg og håper for deg i dag og alltid <3

    Og jeg vet du vil overleve, for i dag spiser du kokt ris <3

    <3<3<3 Vamp

    SvarSlett
  4. celli:
    Ja, det e faktisk ganske godt å<3 takk kjære<3

    SvarSlett
  5. destroyedflower:
    Trist å kalle deg destroyedflower, for det er noe du absolutt IKKE er. Takk for de gode ordene kjære deg<3
    Det du sier er så sant, og hjelpen jeg snart skal få vil være både utfordrende og god. Jeg er delt, det er nok derfor ting er så vanskelig akkurat nå.

    Tusen takk, ordene dine varmer virkelig. Du får meg til å tenke<3 og det er postitive tanker<3

    SvarSlett
  6. Vamp:
    Jeg skal overleve. INGEN TVIL OM DET!
    blomkålsuppa i går ligger trygt i kroppen min forresten,vampen min<3
    glad i deg

    SvarSlett

gode ord dør sist