søndag 6. mars 2011

mitt hele og fulle budskap - Og sannheten bak

Hvordan forklarer man andre noe som man i årevis har benektet for seg selv, men som man har forstått gjennom erfaringer og konsekvenser, som igjen foregår i skrivende stund og er både for vondt og skremmende til å akseptere.

 Samtidig ønsker jeg ingen å havne i samme situasjon, selv om det har fått meg til å innse ”den mørke dødsengelsykdommen’s” dypeste mening, mål og ønske for meg og min kropp.

Den vil ta hver eneste centimeter av hjernen og kroppen, hver tanke og siste ord på hver avgjørelse, hver time og hvert sekund av dagen(e), hver tåre vil den erstatte med sine forvrengte løsninger og få deg til å tro på dem. Alt som tidligere har vært ditt blir dens. Dag etter dag – uke etter uke- år etter år. et liv.

Til slutt sitter man igjen med en kropp og et hode som bare vil kunne gjøre en ting. Den ene tingen som hele tiden har vært den djevelske sykdommens mål. Det eneste du gjør er – å dø.

Budskapet mitt er enkelt, men vanskelig og forstå. Spiseforstyrrelser tar liv. Den tok nesten mitt.
----------------------------------------------------------------
Først vil jeg bare si at jeg vil dere skal lese hele dette innlegget. Det ender godt.
----------------------------------------------------------------

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte eller slutte, fordi jeg er ikke gjennom enda. 
Jeg kan vel begynne der dette startet. 

På tirsdag kveld. 
Anoreksien hadde forberedt tidenes angrep med angst, kaostanker, ambivalens, fortvilelse og en skikkelig mikset godblanding anoreksitanker. Her skulle all tilfriskning stanset. Ingen Frida skulle begynne på noen vei mot noe som helst friskt. Uaktuelt. Jeg ville. Jeg ville mer enn noen gang. Jeg var klar til å ta imot det som kom og dra meg gjennom helvetet etter helvetet etter helvetet for å så komme ut på den andre siden av virkeligheten. Til friskhet. Jeg var klar. 
Og jeg ville så inderlig, men gradvis ble anoreksiens bomber sluppet på meg, jeg ble bombet ned gang etter gang. Jeg har aldri opplevd noe lignende i hele mitt liv. Det var helt uutholdelig. Til slutt måtte jeg gjøre det. En tanke som bare har vært en tanke, måtte bli handling. En handling som egentlig var veldig harmløs og ikke spesielt farlig for vanlige kropper. 
For min kropp som allerede var utsultet både på utsiden og innsiden, og var mye sykere enn noen hadde antatt, var denne handlingen dråpen som fikk min kropp til å gi opp. 
Den siste uken hjemme var nok til å gjøre de utroligste skader innvendig. Jeg var svakere enn antatt, kroppen min var svakere enn antatt. Jeg handlet ut i fra en følelse som fylte en utslitt sjel. Følelsen av å se seg selv svelge smertestillende tabletter i strigråt og angstkaos og tvang av en djevelsk sykdom, og kjenne alt av håp, drømmer, kjærlighet, frihet og kontroll forsvinne for hver pille. Det ble ikke mange smertestillende tabletter, fordi jeg utmattet besvimte på senga. Alt var borte. ALT!

Det å fysisk og psykisk kjenne, se og føle at sykdommen tok fra meg de siste bitene jeg hadde av meg selv, ved at jeg måtte gå gjennom den kvelden, var det verste jeg noen sinne har opplevd. 
Jeg hadde ingen kontroll. Og jeg visste det. Likevel ble jeg lettet når jeg kjente at jeg begynte å sovne etter noen få smertestillende. Det er ikke tablettene jeg vil få frem her. Det er hva spiseforstyrrelsen gjorde med min kropp og mitt hode OG MITT LIV, og hvilke konsekvenser det har fått for meg akkurat nå.

For jeg våknet onsdag morgen, og det visste jeg at jeg ville gjøre også. De smertestillende tablettene ville bare gjøre meg litt dårlig tenkte jeg. Var jeg heldig ville jeg sluppet å tenke på mat pga kvalme. Jeg våknet av et smertehelvete uten like. Jeg våknet av følelsen av å ikke ville våkne fordi jeg kjente at noe var alvorlig galt. Pappa kom glad og fornøyd opp på rommet mitt for å vekke meg. Jeg var sønderknust bare ved tanken på å fortelle han at jeg var dårlig. Men jeg fikk frem at jeg trengte hjelp, og at han måtte ringe bup og fortelle at jeg var dårlig. Vi fikk beskjed om å komme med en gang, men at vi skulle stikke innom sykehuset for å ta litt blodprøver. Pappa måtte nærmest bære meg og spybøtta ut i bilen og kjøre i hast til sykehuset for å ta blodprøver. Jeg klarte i halvsvime å formidle at jeg trengte en lege, noe som heldigvis fort ble oppdaget når vi ankom sykehusets fire vegger.

Alt jeg husker etter det er stemmer, lys, kulde, frost, stikk etter stikk over hele kroppen, smerte, kvalme, piping, kaos og at jeg ikke skjønte noen ting av hva som skjedde rundt meg. Jeg bare lå der.

Alt jeg kan si i ettertid mens jeg sitter her fastkoblet til en hjerte-og pustemonitor i veggen, avhengig av glukose intravinøst fordi kroppen min ikke klarer å omdanne det jeg spiser til glukose til hjernen, slik at den kan fungere. Og en medisin intravinøst som jeg har hatt kontunierlig helt siden onsdag, og som jeg ikke kan kobles fra, fordi da gir levra mi opp. Jeg er gul, jeg har gigantisk mage i forhold til resten av kroppen pga levra, Jeg har store smerter, jeg har et blodprøvebilde som er preget av spiseforstyrrelsen og av en lever som ikke fungerer. Kroppen fungerer ikke uten lever. Det er helt sykt hvor langt dette har gått.

 Alt jeg kan si er at jeg i disse døgnene jeg har vært her, har innsett at spiseforstyrrelser tar liv. 

De første dagene måtte de nærmest tvangsmedisinere meg med glukosen(kalorier), som holdte levren og hjernen i gang, fordi spiseforstyrrelsen var så sterk. Jeg klarte heldigvis å velge å ta imot, og nå gjør jeg det for alt det er verdt. Jeg spiser litt selv til og med. Jeg gjør alt for å få levra mi frisk.

 Jeg ville gjort alt ALT ALT for å fått en sjanse til. 
Tenk på hvor heldige dere er. 
Dere har muligheten til å velge hva kroppen deres skal være og i hvem sine hender den skal ligge i. Spiseforstyrrelse eller ikke. 
LEV SUNT, TREN, kjenn at kroppen fungerer. 
Jeg skulle gitt alt for å få en ny sjanse.

I Fire dager har leververdiene mine bare blitt forverret og forverret, og ting så ganske mørkt ut. Jeg har aldri hatt det så vanskelig i hele mitt liv. Tenk at spiseforstyrrelsen har gjort dette mot kroppen min og meg. helt ærlig, jeg ante ingen fare. 
Heldigvis har blodprøvene begynt å vise antydninger til forbedring, og akkurat nå går de litt opp og ned. Og alt som ikke er bare forverring er bra i min situasjon. Jeg tar blodprøver tre ganger daglig for å sjekke, og det er like spennende hver gang. Legen har snakket med rikshospitalet, der de har maks peiling på alt som har med lever og transplantasjoner og leversvikt og slikt. De mener at jeg har grunn til å være håpefull for at det går bra, selv om det vil ta tid. Og det er jo bra. Det er jo ingen garanti, men det er vertfall masse håpefulle tanker her.

Jeg har aldri mer håpet mer på å få lov til å begynne på veien til å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Jeg har aldri mer ønsket å kverke spiseforstyrrelsen som nesten tok livet av meg. 
Jeg håper så inderlig at dette går bra, at jeg får en sjanse til nå. At jeg slipper å stå på venteliste for ny lever, for å så gå gjennom en levertransplantasjon og et langt sykehusopphold.
JEG VIL SÅ INDERLIG BLI FRISK NÅ!
jeg vil så gjerne bare leve, puste, være...
før jeg ble gul x) Bamsen jeg fikk av min kjære<3


 Ta vare på kroppen og livene deres, før noe monster kommer og tar begge deler. 
-----------------------------------------------------------

Dette innlegget skrev jeg i går kveld. Det jeg har vært gjennom de siste dagene har fått meg til å innse hvor mye jeg vil leve, hvor mye jeg fortjener å leve og at jeg skal få leve. Det å oppleve så nært at man faktisk ikke vet om ting vil gå bra, gjør noe med en. For meg har dette vært noe som virkelig har fått meg til å ville begynne på veien mot frisk. Det er helt utrolig hvor mye syke tanker og virkeligheter som plottes inn i hodet når spiseforstyrrelsen tar styring. Når jeg tok meg selv i å nærmest nekte å ta imot den behandlingen som ville holde liv i meg, fordi den inneholdte kalorier, ER DET ILLE. Nå har jeg fått næring rett til cellene siden onsdag, og helt ærlig så tenker jeg MYE klarere og friskere. Samtidig fikk jeg en gledelig nyhet i sted. Blodprøvene mine er litt bedre i dag, og jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv. Jeg er så utrolig glad for at jeg får en ny sjanse. Den sjansen skal jeg bruke til å bli helt frisk, og deretter begynne å leve. Jeg håper bare at neste prøve er like positiv. Jeg sitter fortsatt fast i veggen her, og medisinen og glukosen fortsetter som før. Det beste er at jeg spiser tre måltid selv også, og jeg koser meg. Det er ikke mye mat, men jeg koser meg med den.

De neste dagene er det vel bare å håpe på at leververdiene går ned og ikke opp, og ta det som det kommer.

Jeg skriver ikke om dette for at jeg ønsker noe som helst medfølelse eller for at det er synd på meg etc.
Dette er en advarsel! Jeg tok blodprøver en uke før dette skjedde, og ingenting kritisk viste at ting kunne endre seg så raskt. Når jeg kom inn på sykehuset var blodprøvene mine som følge av lite mat, veldig dårlige.
Det kan raskt endre seg. Og JA, det kan hende hvem som helst. Selv meg, selv deg.
Så tenk på dette som en motivasjon til å ikke la spiseforstyrrelsen ta fra dere livene deres.
Livet skal leves av DERE!

~Frida~

14 kommentarer:

  1. Jeg.. jeg, vet ikke hva jeg skal si nå. Jeg ble, og er, fryktelig redd for deg nå og tårene presser på. At spiseforstyrrelsen kunne drive det så langt er helt forferdelig, horribelt! Den følelsen av å se deg selv gjøre noe du ikke vil, men som monstrene inni en tvinger kroppen til å gjøre, den følelsen er så skummel og jævlig og jeg får skikkelig vondt inni meg av at den - monsteret, nesten tok livet av deg. Jeg håper og ber om at prøvene bare vil bli bedre og bedre og at kroppen din kan bli så bra at den kan kobles fra og klare seg for egen maskin, slik at du kan jobbe videre mot friskhet.
    Sender mange store gode klemmer fylt med styrke og kjærlighet♥ jeg er blitt glad i deg jeg, Frida<3

    SvarSlett
  2. karianne:
    det er som du sier, helt forferdelig at noe så dramatisk skal skje for at man skal innse fakta.
    Og den følelsen av å nærmest observere seg selv utenifra når spiseforstyrrelsens handlinger blir gjort av meg selv, var skrekkelig.

    jeg ville legge ut dette fordi det er så mange som tenker at det ikke vil skje med dem. det tenkte jeg også. jeg var overbevist. Men det gjør faktisk det. det kan skje hvem som helst.

    takk for en fantastisk god tilbakemelding karianne <3 du er så god. takk for styrken,håpet og klemmene. jeg sender noen tilbake også <3

    SvarSlett
  3. Hei. I det siste har ønsket om å gå ned i vekt vært til å ta og føle på. Jeg spiser konstant, men føler selvforakt etter jeg har slukt nesten hele kjøleskapet. Jeg opplever noe jeg aldri har opplevd før, nemlig å være misfornøyd med kroppen min. Jeg har begynt å dissende lår, love handles, og magen legger seg over alle buksekantene. Forkastelig.
    Jeg ønsker meg en spisefortsyrrelse. Det patetiske er at jeg ikke har viljestyrke til å få det. Svak. Jeg leser ordene dine, men noe inni meg sier at jeg kan stoppe når jeg har nådd idealvekten min, eller gått ned 10 kg. Men jeg skjønner jo at det ikke er slik det fungerer. Måtte bare lufte tankene..

    Jente 16.

    SvarSlett
  4. Kjære deg! Jeg sitter her med tårer ned over kinnet mitt og inni meg har jeg forferdelig vondt følelse! Jeg ønsker deg alt godt og ber og håper om at prøvene bedres snarest! Dette var ikke noe kjekt å lese. :( Tenker masse på deg <3

    SvarSlett
  5. Å, vennen... *løpeborttilmedengodklem* jeg har ikke ord...
    du var ufattelig heldig! ... Det er utrolig tragisk det som har skjedd, men likevel ble det en reality check som vil gjøre deg mer motivert enn noen gang til å drepe alle monstrene i deg, og blåse liv i Frida som du er.

    Om krise så kan du få leveren min :) ... (for tidlig for galgenhumpr kanskje?)

    <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

    SvarSlett
  6. Anonym:
    Hmm... høres ut som du ikke har det noe særlig altså. Jeg synes at det du beskriver høres ut som at det ligger noe bak alt dette. noe vondt og vanskelig. Derfor synes jeg du enten kan snakke med helsesøster eller legen din om det. Eller en annen voksen du stoler på. Det er ikke noe godt å kjenne på slikt, og det kan fort utvikle seg til en alvorlig spiseforstyrrelse, som er mye verre å komme seg ut av. Søk om hjelp og hjelp deg selv tilbake til livet.

    SvarSlett
  7. Karoline:
    Tnåh<3
    Takk for omtanken og gode ord kjære deg.
    Vi håper<3

    SvarSlett
  8. heltinne:
    Takk kjære deg. For klemmen og ordene<3
    Jeg skal virkelig blåse hardt når, NÅR leveren min blir bedre. for det blir den... håpehåpe..

    Hehe, galgeeenhumor<3 takk søte du, men neitakk, den skal du ha selv...tihihi...

    SvarSlett
  9. Huff, det er så enkelt å tenke at "det skjer ikke meg", men vi er alle mennesker, det kan virkelig hende meg. Allikevel må jeg nå sitte å dunke meg selv i hodet for å ikke tenke slik, for tankene som selvsagt farer gjennom hodet mitt er "det hender ikke meg".

    Det er både trist og gledelig å lese det du skriver Frida, trist fordi det er en vondt opplevelse du har, og er igjennom nå, men samtidig gledelig fordi det er, som noen andre skriver, en reality check. Ønsket om å leve overgår forhåpentligvis spiseforstyrrelsens grep :)

    Hvordan blir det med RKS Levanger nå? drar du dit så fort levra er på bedringens vei? :)

    Mange gode klemmer fra Mari <3

    SvarSlett
  10. Jeg vet hvordan det er. Men det er virkelig sant, og det er derfor jeg valgte og være åpen om dette. Fordi alle må forstå at det kan skje dem. Selv om det er vanskelig å innse og se for seg.

    Ønsket mitt om å leve er stort akkurat nå:) det er bare å håpe.

    Hvis ting går som vi håper vil leveren min begynne å respondere enda mer på medisinene jeg får intravinøst. Hvis det skjer vil det ta en god stund før den fungerer igjen. Det er utrolig hva leveren gjør for kroppen. uten lever fungerer ingenting i kroppen, og det har jeg kjent de siste dagene. den klarer ikke å bryte ned mat, koalere blodet mitt, rense blodet, skille ut avfallstoffer etc. hvis leveren min begynner å blir bedre må jeg starte veldig forsiktig med mat å slikt igjen også, men levanger vil vel gå som planlagt. Jeg vet ikke helt.

    jeg har fått innleggelsesdato på levanger 28.mars:)

    Takk for en kjempe god og støttende tilbakemelding Mari<3

    SvarSlett
  11. Det her var virkelig vondt å lese, men jeg er likevel glad for at du til tross for grusomheten rundt dette har fått en god ting ut av det. Budskapet ditt stråler av styrke. Du stråler av styrke, Frida, og du kommer til å bli frisk. Jeg skal håpe og be for harde livet for at leveren din skal bli bra, slik at du får sjansen til å kjempe for fult mot spiseforstyrrelsen og bli frisk - frisk for alltid. Sender deg mange varme tanker, hold ut, du er så uendelig sterk <3

    SvarSlett
  12. nei nei! tårene renner hær nå!! Tenker så mye på deg, du er den sterkeste jeg vet om. Forbildet mitt<3 Kjemp videre! og kom tilbake til oss<3

    SvarSlett
  13. Jeg sitter med tårer i øynene å leser dette. Tårer fordi jeg ble redd og lettet samtidig. Kjenner deg ikke, men føler jeg gjør det alikevell på en måte. Har så vondt av deg nå. Fortsett å kjemp for det friske! Friheten! Du klarer det! <3 <3 <3
    Varme klemmer ifra meg <3

    SvarSlett
  14. Frida, du er sterk, og dette vil du klare. Ha troen på deg selv, du fortjener å komme deg på topp.

    SvarSlett

gode ord dør sist