Fra svak til sterk

Etter dagens gigantiske fantastiske fargerike gull-nyhet om at jeg får permisjon til å dra på festival-permisjon til helga har humøret vært på tja.. hva skal jeg si? TOPP! Jeg kjenner en slags lettelse inni meg. Jeg kjenner at jeg får det til. Jeg kjenner at troen på at jeg faktisk kan bli frisk, og skal bli frisk begynner å forankre seg i meg. Troen har gått veldig opp og ned i perioder,det skal være sikkert og visst. Da jeg kom hit var jeg nesten død. Jeg var så langt nede som det går ann å komme. Det var nesten ikke noe igjen av jenta som så inderlig ville kjempe sin livs kamp på Levanger. Det var nesten ikke igjen noe av Frida. Anoreksien tok nesten livet av meg, og jeg var som jeg da beskrev en anorektisk autopilot som ikke hadde sjangs til å takle ansvaret jeg ble pålagt her. Jeg ville så gjerne, men klarte ikke å være sterk nok mot anoreksitrollet. Dette pågikk over flere uker. Motgang etter motgang. motbakke etter motbakke. kjeller etter kjeller. mørke etter mørke. Troen på at jeg kom til å bli frisk var så godt som borte. Mine rop om hjelp, som var i destruktive handlinger og farlige for meg og kroppen min skjedde ofte. Jeg ville at kontrollen skulle tas fra anoreksimonsteret som herjet og styrte og slet meg fullstendig ut. Jeg ville slippe å velge. Dette var vel i den perioden jeg ble kastet ut på ukjent farvann med bånd rundt hender og føtter, og ble pålagt et ansvar om å komme meg i land. Dette var vel etter den kritiske fasen, og da jeg hadde alt ansvar selv. Jeg kunne skrevet mye om dette, det var en tøff kamp. hver dag var et helvete. Hver dag var jeg bare en anorektisk autopilot som så inderlig ville ut av helvetet, men som ikke fant styrke til å løsne på båndene rundt hender og føtter og svømme seg i land.
En ting er sikkert. Troen min var ikke sterk. Men alle rundt meg hadde troen på meg. DERE hadde troen på meg. Dere passet på troen for meg, når jeg trengte det.

på min 18 årsdag fikk jeg en avlegger av kontaktsykepleieren min her.
En avlegger jeg fikk ansvar for å gi næring til, og passe på at den fikk blomstre seg vakker.

Jeg har passet på å gi den næring. 

Den har slitt litt i perioder. 

Men i det siste har den begynt å blomstre.

Se så vakker den har blitt

Se som den har blomstret. 

Jeg har fått troen tilbake. Jeg har blomstret. Jeg føler styrke. Jeg føler meg sterk. Jeg føler at jeg skal klare dette. Jeg har fått troen tilbake, og har fått smakt litt på livet igjen. Frida-glimtet blomstrer for hver dag, og det ser jeg og kjenner jeg selv også. Jeg kjenner at jeg mer og mer ønsker meg tilbake til livet. Jeg kjenner at jeg mer og mer ønsker å kjempe meg ut av dette. Jeg er sterkere og jeg har troen. Anoreksitrollet er sterkt, men jeg er også sterk. Jeg kjenner at jeg kan klare dette. Jeg kjenner lettelse over at drømmene mine virkelig skal bli virkelige. Drømmene mine skal oppfylles. Jeg skal bli fri.

~Frida~