veien er også målet- denne dagen nailet jeg.

Føler jeg må skrive litt i dag. de siste månedene har vært så utrolig tøffe og jeg har gitt opp mange ganger. jeg har levd i en verden hvor sykdom og stemmer har styrt meg 100%. Håpløshet,depresjon og oppgitthet og masse angst som har fått meg til å bare ville dø.
Men etter at jeg kom tilbake fra Østmarka til dpsn forrige uke,har jeg hatt en helt spesiell drive,motivasjon til å stå i mot den jævlig sykdommen.  Jeg har kjempet med nebb og klør og gitt alt jeg har,kastet meg ut i nye utfordringer og stått i et følelseskaos uten like. Men i de siste dagene har jeg gått gjennom en prosess. En prosess der jeg har erfart at jeg mestrer det jeg bestemmer meg for å klare,at jeg overlever helvetestimene med hele spekteret med følelser som svinger,at jeg har klart å krype ut av den syke bobla mi og bare vært Frida og gjort ting jeg har villet gjøre og som har gitt  meg noe. Jeg ser at jeg klarer ting jeg aldri trodde  jeg skulle klare. Jeg tror jeg er i ferd med å bli sjefen i mitt liv. Og det er en fantastisk følelse. Jeg kan være Frida.  Det er fint å være  Frida.  Jeg kan kjenne glede og til og med klappe meg på skuldrene når jeg mestrer ting. Jeg har egentlig bare prøvd å løst problemene mine på nye sunne måter,og i tillegg bare gitt meg selv pauser til å bare ha det bra og gjøre ting som gir meg noe. Jeg observerer at jeg selv tar ansvar for mitt eget liv ved å ta gode valg,søke hjelp og støtte og henter meg inn rett før jeg faller i feller jeg alltid har falt i før.
I dag har jeg klart så mye og hatt den beste dagen på evigheter. Jeg har tatt gode valg,fått gjort unna ting jeg i evigheter har ungått,hatt energi,vært sosial og helt 100% på plass i meg selv og dermed opplevd glede og mestring. Så har jeg koset meg og gjort ting jeg hadde lyst til å gjøre.  Jeg kjenner at depresjonen er i ferd med å forlate kroppen min og jeg føler at jeg klarer å befri meg selv fra tvangstanker og tvangshandlinger, uvaner og dårlige valg. Det føles bare så godt å føle at jeg selv klarer å leve litt igjen. Det er ikke  mye som skal til for meg for at jeg skal føle meg litt fri for en gangs skyld. Små ting som gjør hele forskjellen. Og det handler om at jeg hele tiden er bevisst på et helt nytt plan.
Det har vært så mye motgang. Dag etter dag,måned etter måned. År etter år. Endelig klarer jeg å se litt fremover,og samtidig glede meg over nuet. Hvis jeg vil,kan jeg få akkurat det livet jeg vil. Men da må jeg fortsette å ta gode valg,gi meg selv fri,være sjef, leve i nuet og ta ansvar og ta vare på meg selv.
I dag har jeg endelig klart å se på verden rundt meg og ikke kjent på alle sårene i sjelen min Som opprettholder sykdommen min. Og hver gang det har dukket opp negative følelser og tanker og motgang har jeg fått utløp for det ved å snakke. Det føles som å stikke hull på en ballong som har vært sprengfull av negativitet og sykdom, og bare akseptert at den har vært der,og etterhvert som ballongen har blitt mindre,har jeg fått plass til så mye bra og positivt inni meg istedet.
Jeg håper for guds skyld at jeg får flere slike dager fremover og at jeg klarer å holde stø kurs på riktig vei. Veien er også målet.
Takk for at dere følger meg og støtter meg. Endelig er det håp og tro i hjertet mitt igjen. Jeg må bare fylle livet mitt med det Frida vil ha i livet sitt. For det er mitt liv. Sykdommen har tatt fra meg nok. Mer enn nok. Nå er det på tide å ta tilbake livet sitt.
Ha en fortsatt fin helg allesammen.
Klem fra  meg.
~Frida~