den vonde følelsen, man ikke vil forholde seg til

du vet den følelsen som kommer når noe gjør så forferdelig vondt, når man er så fortvilt eller trist over noe at man føler at hvis man ikke gjør noe, klarer man ikke å eksistere. hvis man ikke får avstand fra det, så får man ikke puste. Det er som å bli plassert i et mørkt lite rom med klaustrofobi. man bare må gjøre noe, hvis ikke?

det er det da.

hva skjer egentlig hvis man ikke gjør noe, og bare eksisterer og sitter stille?

det kommer nok til å gjøre vondt, forferdelig vondt.
man kommer nok til å kjempe imot, fordi man klarer ikke tanken på å forholde seg til det.
"det", hva enn det nå er.
det som gjør at du ikke får puste, det som gjør at hodet går i spinn av fortvilelse.
det som man ikke klarer å forholde seg til.
det er der. og det er vondt.

er det farlig å sitte stille å bare føle?

det føles farlig ut. og den enorme skumle tanken om at det er ikke mulig for meg å forholde meg til dette akkurat nå, dominerer.

når da? når skal du forholde deg til det? for det er der?

hva med hvis du sitter stille, og slutter å kjempe imot? hva skjer da?

ja men, ja men, ja men...!!! så kommer alle grunnene til at man ikke kan gjøre det.
alle hindringene. det er veldig gode grunner. føles det som.

så kommer desperasjonen av at noe må gjøres, noen må forstå, noen må fikse dette...
hva hvis det ikke kan fikses. hva hvis det må faces, istede for å motarbeides og flyktes fra?

jamen jamen jamen!! det går jo ikke.

det er så urettferdig at det er jeg som må face det.
akkurat dette er det bare jeg som kan face, fordi det er her, i livet mitt.
og det er så ensomt og vondt.
føler meg så ensom og alene.

hva hvis man ikke vil,
eller ikke tror, eller har håp,
eller er så utmattet at man ikke begriper hvordan man i det hele tatt skal klare å forholde seg til det. ?

det er alle disse grunnene, som føles som gode grunner, som føles trygt å lytte til,
fordi da trenger man ikke å forholde seg til det.

men det er her, og det kan ikke forsvinne. dessverre!

så derfor kommer den følelsen
som om man sitter fastlåst i lenker,
og ikke får puste fordi det gjør så vondt.
også er det alle disse grunnene til at man ikke kan forholde seg til det.
men så er nøkkelen å forholde seg til det.

uansett om det er urettferdig
uansett om det er helt jævlig vondt
uansett om det er forferdelig ensomt
uansett om man ikke ser hvordan man skal klare det.
uansett om man ikke klarer tanken
uansett om man er ambivalent
uansett om man er drittlei og utmattet
uansett om man ikke har håp
uansett at man lengter seg bort fra smerten
uansett om alle de grunnene/hindringene føles som gode grunner til å la vær.
uansett...

men det er der.
virkeligheten er der.
og "DET" er virkelig!
~Frida~