GRÅT!
En Frida dekket av Anorektiske klør stod på kjøkkenet tidligere i dag, og gjorde seg klar for tvangspreget bulimiske handlinger, i full angst. Jeg skulle, jeg ville, jeg måtte...
Gang på gang på gang... spise, angst, kaste opp, spise, angst, kaste opp....
Det hele bygde opp en enorm angst, blandet med samvittighet fra både den friske og den syke siden av meg.
Jeg vil så gjerne spise for å hindre at jeg går ned i vekt, og anoreksien blir større.
Og Anoreksien straffer meg hardt..
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre til slutt..
Jeg lå på badegulvet i fosterstilling pga store smerter av de bulimiske herjingene, og enda større smerter fra anoreksien. Mest smerte fordi amvibalensen var så sterk. Tanker om jeg noen gang vil bli frisk. Vil jeg klare å takle disse angstanfallene når de kommer. Jeg klarer det aldri. Det er for vondt.
I en time lå jeg på badegulvet, mens en enorm angststorm av ambivalens, ufordøyde følelser, dissosiasjon, tanker på den tida jeg var frisk, tanker om håpløshet, tanker om drømmen, tanker om krigen, tanker om fremtiden og den neste uka. Tanker om alt gikk som en film i hodet mitt i 1000 km/t.
Jeg klarte ikke mer... Gråten kom. Jeg gråt og gråt og gråt, pustet, prøvde å puste, gråt, tanker i spinn, enda mer gråt... GRÅT!
JEG gråt. tanken på at jeg måtte spise den ENORME mengden mat som ligger i skuffene mine, smerte..
Jeg gråt enda mer..
Det gav seg ikke, jeg var ikke tom... jeg var full av angst.
Så ringte kjæresten min. SÅ RINGTE MIN REDNING!
Vi snakket lenge, og han fikk roet meg ned... Han sa at han var stolt av meg. Jeg spurte hvorfor?
" FORDI DU HAR GRÅTT UT DE VONDE FØLELSENE DINE, FRIDA"
jeg gråter nå, fordi jeg innser hva jeg har gjort. Jeg har ligget i timesvis på badegulvet og fått ut følelsene mine gjennom gråt! Jeg fikk ikke opp på kjøkkenet og laget en ny posjon tvangstanke og derretter pinte i meg alt jeg klarte fra skuffene mine, og kastet opp igjen. Jeg kuttet ikke. Jeg gjorde ingenting som sykdommen ville.
JEG GRÅT!
Mens jeg lå på badegulvet, kjente jeg hvor ensom jeg var. Pappa var borte, kjæresten min var borte, mamma var borte, fordi jeg hadde bedt om en kveld alene sammen med spiseforstyrrelsen.
ENSOMHET!
Etter en god samtale med både pappa og kjæresten min, sitter jeg nå utmattet i sofaen og venter på kjæresten min. Jeg og pappa har gjort en avtale om at vi skal fjerne alt som finnes av bulimimat i skuffene, som nå plager livet av meg. jeg tenker på all energien, pengene, stresset og alt som den maten har tatt ifra meg, for å ligge der de ligger. De er mine, og jeg må spise det... Min kjære pappa, fjernet en ENORM tygde fra skuldrene mine, da vi i sted avtalte at vi jeg skulle fjerne alt, legge det i en stor pose, så skulle jeg få igjen penger for det, og kjøpe meg noe jeg virkelig har lyst på. AAAH, jeg skjønner ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem.
Ensomheten hadde vel tatt overhånd, sammen med monstersykdommen.
Nå kommer kjæresten min<3
BTW: JEG GRÅT!
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
legg bak deg handlingene fra spiseforstyrrelsen, og tenk heller på hvor utrolig bra gjort det var av deg? gråt er mye heller foretrekt, og du viser bare at du VIL kjempe, du vil klare det, og du har noen utrolige mennesker rundt deg. badegulvet løser ikke mange problemer, men hva man kommer fram til under tankekjøret imens.. DET er hva som er verdt det. jeg er så stolt av deg Frida! du går i riktig retning, og noen kneiker med uro og følelsen av å måtte gjøre det forsvinner ikke med en gang. og det som er viktig er vel å tenke på det som alt annet enn nederlag, for det er det slett ikke. du har nok engang bevist at du har de rette tankene i hodet, og at oftere og oftere klarer du å knekke de vonde. både faren din og kjæresten din var reddende engler på det tidspunktet, men det var ditt valg, og dine tanker, kanskje du er din egen engel? jeg tror det :)
SvarSlettSTOLTSTOLT!! <3
Åh, det virker som du har en fantastisk kjæreste og familie! Hold fast på dem. Med hjelp fra dem kan ikke monstersykdommen ta helt over deg :') Stå på videre!
SvarSlettGråt er kroppens ultimate renselsesprosess! Tårekanalene får skyldt ut både det ene pg det andre problemet, både psykisk og fysisk. Det var utrolig bra, Frida, det beste som kunne skjedd i den situasjonen! Stolt!
SvarSlettHelt sikkert bra å fjerne alt i skapene som skapte angst, god far!
Og god kjæreste, som jeg har sagt før- nydelige og fantastiske jenter tiltrekker seg nydelige og fantastiske mennesker <3
Lev for livet, Frida, lev for livet!
<3<3<3 Vampen
TUSEN TAKK for de gode ordene kjære vakre mennesker. Utrolig godt inni meg når jeg leste dette<3
SvarSlettTAKK TAKK TAKK<3
dere er fantastiske!
Når jeg leser dette, så kjenner jeg på mye, men alt samler seg sammen og blir en stor smørje angst. Blir "misunnelig" over at du klarer å gråte (misforstå meg rett). For alle følelsene mine ender i angst, og jeg får panikk når jeg ser andre gråte, for hvorfor får ikke JEG til å gråte? Jeg har ikke grått noe under den intense kampen jeg har hatt siden begynnelsen av 2010. Det er bare sykt, venter på at jeg skal eksplodere.
SvarSlettAnyways, det ble unødvendig mye prat om meg selv. Dette er din blogg. Det var virkelig en seier for deg å gråte! Og jeg tenker på det at du var utmattet - det er vanlig å være det på grunn av at man har grått, men det er mindre vanlig å ha bulimisk episode. Ja, man blir utmattet, men etter gråting så er det en positiv utmattelse, det kom noe positivt ut av det. Imotsetning til bulimien som har sitt største ønske om å ødelegge sine slaver.
Jeg tenker på deg, og kjemper med deg! Stå på <3
Kjære deg. Jeg har ikke grått på snart 3 år. Det vil komme. Jeg trodde aldri jeg skulle gråte igjen. Men det bare skjedde, det rant over.
SvarSlettDU VIL GRÅTE IGJEN KJÆRE DEG!
Du skjønner, når følelsene løper løpsk i en blanding av utfordringer, trossinger og kjemping imot ambivalens, tvangstanker, håpløshet og spiseforstyrrelseskaos, fant heldigvis kroppen min en bra løsning for å få utløp for det hele.
Det er nok som du sier, utmattelse av hele greia.
Takk<3 tenker på deg også<3
Du e superflink Frida!! Æ e også stolt av dæ <3 Det e SINNSSYKT godt å skrik.
SvarSlett